Varme klær.

Vi er langt inne på fjellet. Det er nesten midt i april måned. Men selv om sola står høyt på himmelen, er det fremdeles kaldt i lufta. Gradestokken syner – 4, men det er fullstendig stilla, så det merkes ikke. Men det er viktig med gode, varme klær.  

Endeløse fjellvidder.

Vi har brukt en liten time med snøscooter fra hytta. En herlig tur innover endeløse vidder over et rent, hvitt snøteppe – man får nesten følelsen av å sveve oppå snødynen under en klar himmel med bare noen godværs-skyer lengst i øst. Kjentmannen dreier av, kjører en rolig halvsirkel inn på en snødekt flate før han stopper og slår av motoren. Vi andre gjør det samme – og stilla her inne på fjellet blir sterk og altoppslukende. Vi er inne på et stort fjellvann, og vi vet at dette er en god fangstplass.

Fiskeutstyret.

Fram kommer isborren og fiskeutstyret. Kjentmannen peker ut hvor vi skal prøve. Etter en runde med is-hoven i hullet er alt klart. Skal vi se, må all is-sørpe bort frå vannet i hullet. Vi finner fram liggeunderlag – et ugarvet reinskinn. Så legger vi oss ved hullet og strør eggeskallet fra frokostbordet ned i vannet – såpass mye at vi helt tydelig kan se bunnen.  

Spyflue-larver.

Inn under termodressen oppbevarer vi agnet i et glass. Vi finner fram glasset, åpner og ser at det er fullt liv i fluelarvene. Maggot heter det på fagspråket – og det er store, hvite spyfluelarver – visstnok en helt vanlig handelsvare. Snakk om å finne forunderlige nisjer!

Første gangen var den verste – siden blir det bare verre og verre. Jeg venner meg aldri helt til spyflue-larver som agn – ikke først og fremst fordi vi bruker levende agn, men fordi det er larver av spyflua . . .

En eller to larver på angelen, og glasset finner veien inn under varmedressen igjen – for larvene er slik som oss mennesker – vi tåler heller ikke å være nakne i springkulden.

Med tålmodighet som niste.

Og så er det klart for et annet fiskeri enn det vi opplever med ei handjukse i en fiske-stim på en sei-grunne i august. Her gjelder det å være tålmodig. Nasetippen stopper like over vannet i hullet, sluk og agn synker mot til bunnen og det til å blinker i sluken. Og så er vi i gang. Og alt ser vi klart og tydelig gjennom is-hullet og det klare fjellvannet.

Flere ganger ser jeg fisk som siger rolig over den eggeskall-dekte bunnen, jeg stopper rykkinga i stanga og håper at fisken ser det vanvittig fristende agnet! Men han glir bare rolig videre ut av synsfeltet, er ikke helt overbevist om at alt er som det skal være. Store og små fisker gjentar denne manøveren flere ganger, men til slutt får suget etter mat overtaket. Det er så rart med det etter en stille vinter under isen med lite å jage etter!

Fast fisk.

Kampen med blankfisken er kort og brutal: Snøret er sterkt og mothakene skarpe, fisken sitter fast. Sakte, men sikkert kommer den opp gjennom ishullet og spreller bortetter snøen. Et skikkelig nakketak, så ligger den der rolig i alt sitt velde – det er en halvkilos røye – rød i bukskinnet og rød i fisken. Nydelig!

Duften av nygrillet blankfisk.

Om kvelden ligger dagens fangst i aluminiumsfolie og småkoser seg på grillen. Buken fyller vi med passende mengder med smør, salt, sitronpepper og vilt-krydder fra norsk natur: Timian, isop, fennikel, persille, gressløk, dill, bergmynte og einerbær.

Og rundt grillbålet inntar vi et ”herskaplig” måltid etter en herlig dag i fjellet.

Men hvor har vi vært? Du kan gjerne spørre – men det er selvfølgelig en stor hemmelighet!