Lemenår
På vei opp gjennom Lillefjorddalen hører vi noen skarpe fugleliknende lyder. Vi løfter blikket, men lyden kommer fra lyngen nede på bakken foran oss. Vi går etter lyden og plutselig ser vi en ilter liten krabat som stopper flukten, snur seg mot oss og flekker tenner fra bunnen av lyngen. Og det lille vesenet hyler vedvarende med sin skarpe stemme.
År om annet formerer den lille gnageren seg enormt og fjell og daler fylles med lemen. Da kaller vi det lemenår. Man vet ikke med sikkerhet hvorfor, men det har trolig med klimatiske betingelser ute i naturen å gjøre. Og når det blir så mange, kan lemenflokken legge ut på en lang marsj. Av og til går ferden utfor stup og ut i fjellvann og de dør i mengdevis. Det hersker en myte om disse selvmordsmarsjene men zoologer mener i dag at lemen ikke har større hang til selvmord enn andre dyr. Det er bare det at det blir så mange av dem at ofte ender marsjen i forferdelse.
Etter å ha studert den lille, iltre skapningen en tid, trekker vi oss tilbake og hissigproppen snur seg og forsvinner i den røde blåbærlyngen.
På stien opp gjennom hele Lillefjord-dalen finner vi massevis ev lemen-lik slik det pleier å være i lemenår til stor glede for røyskatt, fjellrev, snøugle og andre jegere i fjellet. Det er visstnok 29 år siden vi hadde lemenår sist her i Finnmark.
Tekst/foto: John Strand