I dag, 7.juni 2005, feirer vi unionsoppløsningen med Sverige. For 100 år siden ble Norge den nasjonen vi kjenner i dag.
Mye har skjedd i landet vårt gjennom disse 100 årene.

I 1905 var Norge et fattig land i utkanten av Europa. Det samme var Måsøy, vi var attpåtil ennå mer utkant.
Men gjennom disse 100 årene har Norge reist seg fra fattigdom og til å bli ett av verdens rikeste land. De fleste innbyggerne i Norge har et høyt velferdsnivå, og alt de trenger av mat, klær og materielle goder.
Men la oss ta utgangspunkt i Måsøy kommune for 100 år siden.
Vi hadde bosetting på over 40 steder her i kommunen. Jeg kan nevne noen eksempler hvor det ikke er fast bosetting i dag; Stikkelvåg, Burstad, Latøy, Rolvsøyhamn, Ryggefjord og Kobbefjord.
Folk bodde spredt, de trengte areal til å fø seg og sine. De fleste levde av fiske og februk. De hadde noen dyr, sauer, geiter og kanskje ei ku.

Hvordan bodde vi?
I medisinalberetningen fra Måsøy legedistrikt 1889 - 1928står det i 1903:
"Befolkningen fører en efter alminnelige menneskelige Begreber kummerlig Tilværelse i sine mørke, skidne Gammer."
Den siste gammeskolen i Måsøy sto i Kobbefjord. Den ble nedlagt omtrent ved unionsoppløsningen. Det ble så bygd skoleinternat og elevene ble internert, i Snefjord i 1908 og i Tufjord i 1925.
Mange barn snakket ikke norsk når de begynte på skolen, men hadde samisk eller finsk som hjemmespråk. Fornorskningsprosessen på denne tiden var både hard og nådeløs, både for barn og voksne.
I medisinalberetningen for 1905 står det:
"I de hygieniske forhold er der ingen anden merkbar forandring at spore, end at der nu er kommet en del usle bordhytter til avløsning av torvgammer. De fleste steder er der følelig mangel paa  godt drikkevand, særlig under snesmelting, der det oftest er flomvand far husenes nærmeste omgivelser, hvor gjennem 6 maaneder alskena affald og uhumskheter er spredt utover."

Jo, Måsøy var et fattig samfunn som nok så usselt ut sett med fremmede øyne. Men langsom går utviklinga framover og langsom øker folks velstand.
Den første trådløse telegrafstasjonen kom på Ingøy i 1911. I 1930-åra samlet kvinnene på Ingøy inn penger slik at man kunne strekke telefonkabel til Fruholmen fyrstasjon.
Det ble bygd telegrafer de fleste stedene, for telefon i hvert hus var ikke vanlig. Det kom først på 60-tallet.
Vann hentet de fleste fra brønnen, og først etter krigen ble det vanlig med innlagt vann. Da het det springvann, fordi det kom fra en spring.
I Havøysund ble Øytun folkehøgskole bygd i 1917 og utvidet i 1934. Øytun var an av de få bygningene som hadde innlagt vann før krigen. Øytun hadde også den første bilen i Havøysund. Det var en liten lastebil.

Ulykker har skjedd her også, både hurtigruta Hera og tråleren Ian Flemming har møtt sin skjebne på Havøygavelen. Hera i 1931 hvor 7 omkom og Ian Flemming i 1972 hvor 3 omkom.

2.verdenskrig 1940 - 1945
krigen rammet Finnmark hardt, og de fleste vet vel at Finnmark ble brent høsten 1944 og befolkningen evakuert.
Tyskerne okkuperte Øytun og brukte bygningen til sin virksomhet. De brukte også den første bilen vår, men når folk kom tilbake etter krigen sto bilen utbrent som alt annet.

Gjenoppbygginga var preget av stor energi. Alt var brent, alt måtte bygges opp igjen. Folk bodde trangt i brakker, men de var kommet hjem og det var det viktigste.
Etter hvert ble bolighus reist. Det ble innlagt vann og toalett,- den moderne tid var kommet hit også.
I 1946 ble det etablert lysverk i Havøysund. Strømmen ble kjørt fra klokka 6 om morgenen til klokka 11 om kvelden. Terje Amundsen og Terje Jacobsen jobbet det. Det hendte de leverte strøm lenger enn det normale hvis det f.eks var båter oppe på brukene og leverte seint.
Julaften kjørte de strøm til kl. 1 om natta og da kom naboen, fru Jensaas med mat til maskinistene.
I 1956 overtok Repvåg Kraftlag strømleveransene og den har de den dag i dag.
Mye skjedde i 1946
Anton G. Olsen startet materialhandel. Det trengtes materialer, det var gjenreisningstider.
Før krigen var banken på Ingøy. Etter krigen ble den etablert i Havøysund.
Vi fikk etter hvert sykestue i Havøysund. Den ble bygget og drevet av kvinnene fra helselaget. I det hele tatt var det en formidabel dugnadsinnsats blant folk for å få viktige funksjoner i gang.

Kommunikasjonene i etterkrigstiden var noe annet enn i dag. Ordinære flyplasser fantes knapt. Øykommunen Måsøy hadde hurtigruteanløp, men ikke daglig. Kommunen ble betjent av lokalbåter som trafikkerte alle stedene. Å komme seg fra Ingøy til Hammerfest kunne ta 17 timer pga alle anløpene.

Velstanden økte ut over 60-tallet. Det kom vaskemaskiner, kjøleskap og frysere inn i husene. Vi fikk innlagt telefon og kunne lettere kommunisere med omverdenen. Men vi som var unger fikk ikke ringe,- det var for dyrt. Vi kunne heller gå til venninner på besøk , eller skrive brev hvis de bodde på et annet sted.
Havøysund kirke ble bygget i 1961.
Skolen, slik vi kjenner den i dag, ble bygget tidlig på 60-tallet. Jeg gikk i 3.klasse når nyskolen var ferdig. Det var så flott at vi måtte ha tøfler med oss å gå inne i. Skolen hadde basseng og vi ble den 1.generasjon hvor alle lærte å svømme.
Det var et utrolig framskritt og vi syntes skolen vår var det flotteste som fantes.
Biler var et sjeldent syn før vi kom på 60-tallet.
Før det var det hesten til han Hans som sto for frakting av varer, og var vi heldige fikk vi ungene sitte bak på sleden.
I 1960, nærmere bestemt 6.desember kjøpte Selmer Isaksen bil hos drosjeeier Jentoft Jensen.
Det var en staselig Chevrolet 1938 modell og Selmer betalte kr. 1500 for bilen.
Det var mye penger da!

Framskrittene kom etter hvert
I 1967 fikk vi TV. De hadde hatt TV sørpå i en del år, men etter hvert ble hele landet bygget ut. Vi var blitt ett medialand, med en kanal. Vi så de samme programmene og alle hadde en felles referanseramme for en eventuell diskusjon.
Etter hvert fikk vi barnehage også. Kvinnene kom i lønnet arbeid og behov for barnehager trengte seg fram, her som ellers i landet

Veien ble bygget fra til Snefjord første halvdel av 70-tallet og det ble ferge fra Havøysund til Snefjord. Turen tok 1 ½ time og var både sosial og koselig. Ferga het Tufjord og jeg tror det var den som trafikkerte strekningen helt fram til veiåpninga.
18.8.1988 var Kong Olav i Havøysund og veien ble offisielt åpnet.
Vi var fast i Norge!
Det kjentes i hvert fall sånn ut første gang vi kunne kjøre fra øya og komme samme vei tilbake.

Når 100 år et gått lever vi fortsatt av fiskeriene. Vi hadde 22 fiskebruk både før og etter krigen, men utviklinga har gått sin gang og pr i dag har vi kun 4 i bruk.
Vi bor ikke i gammer mer, vi har gode hus og alt vi trenger av materielle goder.
Om vår moral er god eller dårlig skal jeg la være usagt, men jeg kan sitere fra medisinal beretningen, året 1895
"Utroskap blant Ægtefolk er saare almindelig, kanske vel så hyppig for Kvindernes vedkommende som for Mændenes . Det er i alfald en dagligdags Foreteelse, at gifte Koner holder sig med Andre, og Mændene finder sig med stor Sindsro i det."

Ut fra dette tror jeg til en viss grad at vår moral har steget de siste 100 år, eller kanskje det er mennene som har lagt av seg den store sinnsroen i så måte.

100 år er gått. Måsøy har vokst fram og utviklet seg i takt med landet. Vi har det godt og vi har utrolig mye å være takknemlig for. Jeg håper ikke at det å være fornøyd og takknemlig er noe vi ofrer på velferdens alter, for da har vi mistet mye. Da har vi nemlig mistet evnen til det gode liv. Og det er jo det gode liv vi skal leve her på 71 grader Nord, ikke sant.
Det er ikke alltid at det gode liv er det varme liv. Vi har hatt en kald vår i år og da kan det være på sin plass å minne om at slik var det i 1993 også, helt til 7.juli. etter det hadde vi 8 uker knallvær i ett strekk. Det er alltid håp i hengende snøre.

Gratulerer med dagen alle sammen!

 

Ingalill Olsen
Ordfører i Måsøy i 2005