Nå er det vår!
Fuglene.
Det starter gjerne med en serie lyder – spesielt fra fuglene. Det er kjente lyder, men allikevel får de en annen tone i seg når det våres. Fuglekvitringen blir sterkere og mer intens – både for å lokke make til seg og ikke minst for å markere revir: Dette er mitt eller vårt område – så hold avstand!
Ja, selv måsen sine vanligvis sytende klagerop, virker mer tiltalende.
Ute i sunda finner ærfuglene sammen: I flokker andøver de rundt og utøver kurtise – omtrent som ungdomsflokkene langs vårveiene før bil og TV og data forvandlet de tradisjonelle samværsformene. Og til slutt forlater par etter par flokken og søker seg sine egne områder.
Flyttfuglene kommer tilbake, og plutselig en dag ser vi tjelden i fjæra – kanskje det sikreste vårtegnet langs kysten. Og høyt der oppe på himmelen ser vi de første grågås-plogene på vei nordover. Og så er det snøspurven – tittingen – som også er et sikkert vårtegn. I flokker lander de på snøbare topper og tuver og leter etter mat før de starter på den siste, men strabasiøse etappen videre nordover til hekkeplassene på Bjørnøya eller Svalbard.
Fra is til rennende vann.
Så hører vi at det surkler litt annerledes i takrenna i morgenrenningen – stadig tydeligere og tydeligere. Istappene under husrafta lar tårene falle mot bakken – i økende tempo. En vinter er omme – nå må is og kulde gi fra seg hegemoniet. I utmarka dukker de blekgule bøene fram av snøen. Islagte små og store vann skifter farge fra snøhvite til grønnblå. Plutselig en dag ser vi råker bortetter isflata – og vannet tar gradvis over plassen til den vikende isen. Og overalt i lier og juv hører vi vårbekkene som kaster seg i stendig kvikkare kast nedover og nedover – til de møter fjæra og blir ett med det uendelige og utømmende havet.
I fjæra.
I fjæra skvulper småbåra inn mot sanden. Smått og stort liv våkner til live og kryper eller svømmer opp mot land, i evig søk etter lys og varme – og mat. Men ofte blir de mat selv for større og kjappere skapninger – både over og under sjøoverflata. Tilsig av vadefugler forteller om økende aktivitet i fjærekanten, og plutselig og brutalt ender livet til ei tangloppe i magen til ei grådig hegre – som i stoisk ro har venta på det rette øyeblikket. Næringskjedene går sine evige runddanser – til musikk fra en verden som henter fram sine ulike og mangearta toner fra de alltid tibakevendende og mangearta årstids-sykluser.
Tidlig vår eller sen vår.
Vi snakker ofte om tidlig vår og sen vår. Og i et ordtak heter det: Når telen står i bakken til over St. Hans, da blir det sen vår! Vi vet hvor vi bor, men ved de første solglimtene kaster vi termodressene og iklær oss sommerens lette og lyse klær.
”Pass dere for vårlufta, den er skummelt skarp!” brukte de gamle å si, hver vår. Og det må vi ha i mente så vi unngår den seige og langvarige vårforkjølelsen. Ha en god vår, alle sammen!