St. Hans - og nå har sola snudd
Lummer og regnfri og stilla slik at røyken fra bålet stiger rett til værs i en endeløs strek mest til himmels. Småbåra skvulper inn mot fjære-steinene og klukker på en godmodig måte. Lukt av sommerfjæra blander seg med lukt av bålet natta er endeløst lys med ei herlig midnattsol. Hav og himmel går i ett og en og annen terne stuper i sjøen og sender sine sommernatt-skrik ut i stillheten.
St. Hans-tradisjoner.
Jonsok-feiringen bygger egentlig på to ulike tradisjoner:
- Markering av sommersolhverv (som egentlig er den 21. juni) – når sola er på sitt høyeste. De flesste skikkene rundt feiringen er knyttet til vern om grøderikdom – vern av livet og skaping av liv. Herav kommer også tradisjonene med ”liksom-bryllup” der barn staser seg til som brud og brudgom og gjennomfører bryllupsritualet. St. Hans er også en ”varsel-tid”: Plukker du viltvoksende sommerblomster og legger dem under hodeputen din, vil du i søvnen se ansiktet til den som du skal dele livet med.
- Den andre tradisjonen bygger på markeringen av Johannes døperen sin fødselsdag som man ”valgte å legge” et halvt år før fødselsdagen til Jesus. Dette ble gjort for å fordrive de hedenske feiringen knyttet til sommersolhverv. Både St. Hans og Jonsok skriver seg fra navnet Johannes.
Skal vi kåre noen vinner i denne kampen, må vi vel si at det er midtsommer og solsnu som står i forgrunnen for markeringa – men navnet på dagen er fortsatt fra den religiøse tradisjonen.
St. Hans-bålet.
Over hele landet er det vanlig å tende St. Hans-bål – gjerne på høytliggende steder. Dette er en gammel germansk tradisjon. Ilden er hellig og virker rensende (som skjærsilden man skulle igjennom etter døden før himmelriket) – og i hedensk tid hørte sol- og ildtilbeding sammen. Tradisjoner om å bygge størst mulig jonsok-bål, lever ennå mange steder. Om kvelden skal bålene tendes og helst brenne til neste morgen. Barn, unge, voksne og gamle samler seg rundt bålet – og trekkspillmusikk og dans er ofte et naturlig tilbehør.
Med ønske til
Tekst og bilder: